Avfallshierarkiet er en modell som bidrar til å prioritere hvordan avfall bør håndteres.
Grunntanken er enkel: Først skal vi forsøke å unngå at avfall oppstår. Deretter skal vi ombruke det som fortsatt kan brukes. Hvis det ikke er mulig, skal vi gjenvinne materialene. Og først når disse mulighetene er uttømt, ender vi lenger nede i hierarkiet – med energiutnyttelse gjennom forbrenning.
Dette er en viktig måte å tenke avfall på. Også når det gjelder tekstiler.
Den beste løsningen er selvsagt at vi bruker færre tekstiler, bruker dem lenger og ombruker dem direkte når kvaliteten er god nok. Klær, tekstiler og materialer som fortsatt kan brukes, bør naturligvis ha så lang levetid som mulig.
Men tekstilavfall er en kompleks avfallskategori.
Det består ikke bare av klær som kan selges igjen eller henges på en kleshenger i en bruktbutikk. Det kan også være kluter, arbeidstøy, industritekstiler, møbeltekstiler, blandingsmaterialer, utslitte produkter og tekstiler med knapper, glidelåser, belegg, trykk og andre komponenter.
Noe kan ombrukes direkte.
Noe kan gjenvinnes til nye tekstiler.
Men en stor del egner seg ikke til noen av delene.
Det er her avfallshierarkiet blir særlig relevant. For modellen handler ikke bare om å velge den ideelle løsningen. Den handler også om å velge den best mulige løsningen når den ideelle løsningen ikke er realistisk.
Hvis et tekstil ikke kan ombrukes direkte, bør det undersøkes om materialet kan gjenvinnes til nye tekstiler. Hvis det heller ikke lar seg gjøre, bør man se på andre bruksområder der materialet kan få et langt og praktisk liv.
For alternativet er altfor ofte forbrenning.
Hos Retextil arbeider vi med den delen av tekstilavfallet der direkte ombruk eller tekstil-til-tekstil-gjenvinning ikke er realistisk. Her kan tekstilene i stedet inngå i nye materialer og bruksområder – blant annet i byggematerialer.
Det handler ikke om å senke ambisjonene for tekstilavfall. Det handler om å ha ambisjoner som også kan håndtere virkeligheten.